Marit, Prix’en på Vik og folkene der
Tekst: Inger Ellen Eftevand Orvin
Foto: Nadia Norskott
Velger du Coop, velger du også tilgang til dagligvarer og andre nødvendigheter – akkurat der du bor.
Vi i Coop skal alltid dele tilbake til våre medeiere. Det er vår identitet, vår motivasjon og vårt løfte. For å kunne dele tilbake så må vi ha sunn drift i butikkene våre, og da er det kun to ting som gjelder: Om kundene velger oss, og at vi selv sørger for gode butikker med bærekraftig drift.
Prix’en handler om livet på godt og vondt. Det vet butikksjef Marit Nicolaisen (54) mer om enn de fleste.
Vi snakker med Marit etter en av de vanlige, travle dagene da varene står i kø for å komme inn i hyllene, bestillingene tikker inn, og en og annen turist har funnet veien til Prix’en på Vik for å driste seg til å smake på en norsk spesialitet. Etter en sånn dag senker Marit skuldrene hjemme i huset som hun skulle ha delt med mannen sin, Geir. Men sånn skulle det ikke bli, og her kommer gjengen på Prix’en inn i bildet. Men det skal vi komme tilbake til.
Når noe skjer…
Denne dagen har vært en smilende dag.
− Det er travelt, kongen kommer jo til Vik på onsdag!
Jaha, så det gjør han, tenker journalisten, og ser for seg Kong Harald mellom hyllene i nyshinet butikk mens han leter etter noe å slenge i stekepanna.
− Neida, ler Marit, det er ikke helt sånn. Men når det skjer noe på Vik, så er arrangørene utrolig flinke til å bruke nærbutikken sin.
Det gjelder også ved kongebesøk, vertskapet «Go’matlaget» gjør som både hornmusikk, rehabiliteringen og andre, de handler på Prix’en. Så derfor vet Marit at menyen kommer til å inneholde ytrefilét i en eller annen form.
En stor beslutning
− Vi er viktige for hverandre, lokalbutikken og de som bor her.
I 2014 flyttet Marit hjem tilbake til Vik der hun hadde bodd mesteparten av sitt voksne liv, glad for å ha funnet jobb på hjemplassen. Her ville Marit bo, nær foreldre og øvrig familie, og det ble bestemt at Geir skulle fortsette å jobbe på Vestlandet de siste fire årene til han gikk av med pensjon. Da skulle de endelig dele hverdagen.
− Det meste av flyttelasset var på plass, og jeg kjørte han nedover for at han skulle seile hjem båten.
Farvel-et på kaia skulle bli det siste. Natt til 27. juni 2018 ringte lensmannen på døra. Om Marit hadde mannen sin på vei nordover i seilbåt?
− Sjokket var brutalt. Han var blitt rammet av hjerteinfarkt på turen, og de fant båten liggende og slå mot noen bergknauser.
Morrakaffe og veien videre
I dag kan Marit fortelle om dette uten å bryte sammen. At det verst tenkelige skjedde på foreldrenes bryllupsdag. At han ble begravet i Velfjord der de hadde sine fineste turer sammen.
− Jeg trodde ikke at jeg skulle «berge hauet».
Men det gjorde hun, takket være elementer i hverdagen som fortsatt betyr så uendelig mye: Foreldrene som bor i nærheten, pusen som skaper liv i huset og hører på alt hun har å si, hagen som er blitt en «terapihage». Og jobben. Prix’en. Folkene der.
− Den høsten begynte jeg å komme på jobb om morgenen og koke kaffe til de ansatte. Jeg gråt på skuldrene deres i 10 minutter, så gikk jeg hjem.
“Mine fantastiske ansatte driftet butikken på beste vis. De gav meg det rommet jeg trengte for å komme videre. Hele lokalsamfunnet har vært enormt støttende”
Drømmer og pannekaker
Det ble starten på livet etter Geir.
− Mine fantastiske ansatte driftet butikken på beste vis. De gav meg det rommet jeg trengte for å komme videre. Hele lokalsamfunnet har vært enormt støttende, sier hun takknemlig.
Fortsatt tar hun seg en timeout på de vanskeligste datoene. Setter seg gjerne i bilen og kjører, langt. Til Namsos, for eksempel. Eller Mosjøen. Møter sin egen hverdag så godt det lar seg gjøre.
− Nå seg jeg heldigvis at tida jobber litt for meg.
Marit har skapt seg noen nye drømmer. Steder hun har lyst til å besøke. Rullesteinsstrendene i Finnmark er et eksempel. Kanskje går kjøreturen dit i sommer. Men best av alt er det å ha en det jamt travelt. Ta seg tid til en småprat med kundene som kommer innom butikken.
− Går det noen rundt og funderer, så spør jeg gjerne: Er det middag du spekulerer på? Det er det nesten alltid, og svaret er det samme: pannekaker. Det blir aldri feil.
