Prix’en på verdensarvøya
Tekst: Inger Ellen Eftevand Orvin
Foto: Nadia Norskott
Velger du Coop, velger du også tilgang til dagligvarer og andre nødvendigheter – akkurat der du bor.
Vi i Coop skal alltid dele tilbake til våre medeiere. Det er vår identitet, vår motivasjon og vårt løfte. For å kunne dele tilbake så må vi ha sunn drift i butikkene våre, og da er det kun to ting som gjelder: Om kundene velger oss, og at vi selv sørger for gode butikker med bærekraftig drift.
− Det skjedde noe på Vega da vi fikk verdensarvstatus. Positiviteten var til å ta og føle på.
Lene Horpestad (49) kjenner Vega. Da hun kom tilbake til øya der hun vokste opp, var det egentlig for å drive gård. Men sånn ble det av ulike grunner ikke, og med landbruksutdanning og erfaring som Tine’rådgiver som ballast, kom hun tilbake og gjorde vegværing av seg for godt. Først som kirkeverge, deretter som butikksjef på Prix.
Folk er folk
Om det finnes en rød tråd gjennom trebarnsmammaens yrkesliv, så handler den om mennesker.
− Det er artig å jobbe med folk. Og det er artig med utvikling!
13 år i dagligvarebransjen handler om mye mer enn antall år. Utviklingen her vært formidabel. Teknologien, vareutvalget, kundenes forventninger. Mat er ikke bare mat, det handler om så mye mer. Kultur, smaksopplevelser, prisutvikling. Vi vil ha alt, og vi vil ha det nærmest mulig og billigst mulig.
Lene tror butikken går bra fordi helheten på øya fungere: Helsetjenester, dagligvarer, post, apotek, skole og byggvarer – det meste er å få tak i. Dette fyller i stor grad de 1200 fastboende sine behov i det daglige.
“Vi har det bare så trivelig på jobb, sier hun, og nevner småting som teller stort. Et smil i regnvær, et vink. De små ting, rett og slett.”
Ble sjefen til mamma
Lene lot seg kaste inn i jobben som butikksjef. Alt skulle læres fra scratch.
− Jeg ble til og med mammas sjef. Hun hadde vært der i 30 år, smiler hun.
Det hendte at hun følte seg som lærling i egen bedrift, men det var mange å spørre, og det gikk seg til. En god butikkultur fikk fortsette å vokse seg sterk.
− Vi har det bare så trivelig på jobb, sier hun, og nevner småting som teller stort. Et smil i regnvær, et vink. De små ting, rett og slett.
Det er den vega’nske positiviteten Lene forteller om. Den som kom krypende ut av verdensarvkartet og slo rot. Med den nye statusen kom også turistene, noe som selvsagt merkes for de som driver butikk.
Ja til «personlig kasse»
Selv er hun opptatt av at teknologien ikke må komme i veien for mellommenneskelig kontakt.
− Ja, vi har fått en enkel sjølscanner for småvarer, men jeg liker å kalle det «personlig kasse» når kunden får personlig service. En velkomsthilsen – vi må ikke miste den!
Storhandlinga, den overlater hun til mannen sin. I egen butikk blir det jobb uansett. Og er hun andre steder og handler, kan det godt hende at hun på rent instinkt fjerner litt papp og trekker fram varer.
− Og så kommer jeg alltid hjem med nye idéer om måter vi kan løse ting på. Det er artig med butikk. Det skjer alltid noe nytt.
