Landslagsspillere i volleyball på løpende bånd
Tekst: Ord i Vind
Foto: Max Emanuelson
Velger du Coop, velger du også å støtte mer enn 100 lokale idrettslag og foreninger i Nordland fylke.
Gjennom å være aktive og til stede skal vi i Coop Nordland bidra til utvikling av nordnorske lokalsamfunn. Vi er opptatt av å være en solid samarbeidspartner gjennom å støtte møteplasser som skaper aktivitet og styrker lokal identitet og tilhørighet.
Historien om Øksil handler om en mamma som samler på gylne øyeblikk, en pappa med bare en arm, og en kultur for å tørre å være god. Blant annet.
– Det er så artig første gang en 10- åring får over en overarmsserve. Blikket når de ser at ballen går over. Jeg fikk det til! Jeg tenker noen ganger at det skulle mor eller far fått, det blikket der. Men jeg får det, og det er så godt. Det er så mange ganger i løpet av ei treningsuke at man får gåsehud av sånne gylne øyeblikk når noen får til noe for første gang.
Litt av en historie
Hanne Steen (58) og Geir Knudsen (57) har vært gift i snart 40 år. Og like lenge har de holdt på med volleyball sammen, på ett eller annet nivå.
– Vi flyttet hjem til Myre i 1989, samme år som vi fikk en datter. Noen år senere kom datter nummer to, forteller Hanne, som var spillende trener helt til barna ble aktive i volleyballklubben. Og siden har både hun og pappa Geir trent utallige spillere i ulike aldre.
Det kan høres ut som en A4-historie, men det er det langt fra. Geir var i en dramatisk arbeidsulykke som 27-åring.
– Jeg holdt på å reparere utstyr på en fabrikk, og ved en misforståelse var det noen som startet transportbåndet jeg holdt på å reparere. Mens jeg skrudde, startet båndet, klærne hekta seg fast. Da var det gjort. Armen røk.
Geir forteller om tøffe år i starten, det ble slutt på å spille volleyball selv, men etter noen år kom han tilbake som trener.
– Det har vært veldig viktig for meg.
Eller som Hanne sammenfatter det hele: Det er litt av en historie.
“De skal være stolt over hvor de kommer fra, og over seg selv, sier Geir. ”
Tydelige verdier
Historien om Øksil handler om så mye mer enn volleyball. Den handler om det å bidra til et trygt og godt ungdomsmiljø med tydelig verdier. Det ligger som et solid fundament i alt trenerparet gjør.
– De skal være stolt over hvor de kommer fra, og over seg selv, sier Geir.
Og det har de oppnådd. Opp gjennom årene har Øksil hatt omtrent 40 spillere innom landslaget som junior eller senior. Mange har nådd øverste nivå i Norge, og noen har også gjort seg bemerket internasjonalt. I 2001 kvalifiserte de seg til NM for første gang, og siden har de hatt lag med der hvert eneste år. Medaljene har kommet tett.
– I år har vi to førstedivisjonslag som har kvalifisert seg til elitenivå, sier Geir, og legger til: –Å ha vært med på å lage en kultur for å bli god- det føles meningsfylt. Men også det å være i ungdomsmiljøet, bli kjent med ungdommen, og føle at man er med å bidra til at de får en god sportslig og ikke minst sosial utvikling. At de skjønner at man må jobbe omtrent i samme retning, selv om man ikke trenger å være enig i alt. Det syns jeg har vært veldig givende, sier Geir.
Hanne er enig. For det handler ikke bare om idrett, men om å være sammen med mennesker, alle med sine livssituasjoner.
Kommer tilbake
At det har vært vanskelig noen ganger, sier seg selv
– Men vi har fortsatt fordi det er viktig. Det er samfunnsbygging. Det viktigste for ethvert samfunn er ungdommen.
En god ungdomskultur påvirker så mye. Vi kan jobbe med hvordan de opptrer som forbilder i sitt miljø. Hva tar de avstand fra, reagerer på og tar stilling til, sier Hanne.
At de har lyktes blir ganske så målbart når flere kommer tilbake til miljøet, og ønsker å være med og ta ansvar. De er gjerne etablert med egne familier, og er selv gode spillere.
– Jeg tror også sponsorene våre ser hvor mye det betyr. Vi hadde et år med 3 lag i NM. Utgifter på en halv million, svidd av på tre helger. Da er det å gå til sponsorer.
“Men vi har fortsatt fordi det er viktig. Det er samfunnsbygging. Det viktigste for ethvert samfunn er ungdommen.”
Drømmer om cupfinale
Hanne hatt noen sesonger der hun har trenet tre ulike lag. Tre treningsøkter på rappen. Opp til seks timer daglig.
– Det har vært helt vilt. Men nå er vi så mange trenere at det holder med 10-15 timer i uka.
Men så lykkes de da. Vinner medaljer i NM. Store ting.
– Det er så ekstremt, for man blir så naken når man skal spille den finalen. Man kan ikke være noen andre enn den man er. Det er så ærlig, man kommer så nært hverandre og det er ikke rom for å være falsk. Og det tror jeg er trygt for disse ungdommene å kjenne på, sier Hanne.
Geir var nylig i Tromsø, og tok sølv i NM 17 med et jentelag.
– Det gir masse energi å se på det, men som jeg sier til jentene: Det er jo dere som gjør jobben. Vi har lagt til rette, men jeg tror det er viktig at de eier det litt selv. At de forstår at de har trent for det. Vi gjør noen justeringer og har gode samtaler, men de må gjøre jobben sammen, sier Geir. Neste år skal de trene damelaget sammen, han og Hanne. Med begge døtrene på laget.
– Drømmen er å komme til cupfinalen. Det hadde vært kanonartig!
