Bestefar med sans for viderebruk
I den grad Hans Charles Nedrum (63) har et livsmotto, er det som følger: «Rikdom er ikke at man eier mye, men at man behøver lite».
− Det gir meg en stolthetsfølelse å kunne bruke ting på nytt. Gjøre noe unyttig til noe nyttig, sier Hans Nedrum. Foto: Max Emanuelson
Hans understreker at alt gammelt ikke er brukelig. Det må være hensiktsmessig. Foto: Max Emanuelson
− Det handlet vel om en prosess, og plutselig forstod jeg meg sjøl bedre, forteller Hans Charles. Balsfjordingen, som er bosatt på kona Evys hjemgård på Fleines, et par mil fra Stokmarknes, er over gjennomsnittet historieinteressert. Da han en gang leste om den finsk-russiske vinterkrigen, stoppet han opp ved en scene der en general satt med en gruppe unge menn rundt seg, klar til å betale ut lønn for strevet. Guttene satt selvfølgelig og planla hva de skulle bruke den nyvunne rikdommen til. Da falt ordene som skulle få Hans til å forstå seg selv bedre: «Rikdom er ikke at man eier mye, men at man behøver lite».
Ingen som kjenner Hans vil tenke at han eier spesielt lite, verken av det ene eller det andre. Gitarsamlingen, for eksempel, er ikke så helt liten. Det spesielle er at de fleste er bygget om, gitarer ingen ville ha eller kunne reparere. På veggen hos Hans Charles og Evy har de fått plass. Eller på scenen.
− Det føles som en ekstra bonus å få en gitar opp på veggen, smiler han, godt kjent i nordnorsk bluesmiljø som en habil gitarist.
Det samme gjelder maskinparken. På et lite småbruk kommer det godt med å kunne grave sine egne grøfter, eller flytte masse dit man trenger den.
− Jeg overtok en temmelig utslitt traktorgraver for en billig penge, og naboene kommenterte «Ka du ska med den gamle skiten». I dag er den i nesten daglig drift, og jeg har gravd grøfter for de samme naboene med den, forteller Hans.
Foto: Max Emanuelson
Vi må innse at kompetanse til den slags avansert viderebruk ikke er for hvermannsen. Hans Charles er oppvokst i Nordkjosbotn, som yngstemann av en søskenflokk på seks, på et relativt stort gårdsbruk. Det var ikke helt innenfor datidens normer at moren var handywoman på gården, med hammer og spiker, gjorde hun reperasjoner av kalvegarder og andre grovsnekkeroppdrag. Hverdagen handlet mye om gjenbruk og ombygginger, og om å finne løsninger. En kunne ikke være redd for å ta et tak. Når siloen skulle støpes, var det med handsollet sand fra elvebanken tett ved, og betongen ble blandet med spade.
− Det var nok der den ble født, interessen for å se hva en kan få ut av ting. Utgangspunktet for det jeg gjør er alltid å løse et problem eller en utfordring ved å se hva jeg har tilgjengelig. I tillegg må du tørre å gjøre ting du ikke har gjort før. Kaste deg ut i det og se hvordan det går. Som oftest går det bra …
Hans Charles understreker at alt gammelt ikke er brukelig. Det må være hensiktsmessig. Mye blir kastet også. Men skal en være sjølhjulpen på landet må det finnes et lite arsenal av ting og tang. Metall, for eksempel. Det kan bøyes, sveises og skrues, det finnes alltid en måte.
− Kunsten å se hva man har. Det er også en måte å beskytte gammelt handverk på, det å reparere, skru, fikse og finne løsninger. Som de gamle sa: «Vi hiv oss tel!» Det behøver ikke være de store hverdagsutfordringene.
Han nevner parabolen som et eksempel. Beskyttelsen i plast over parabolhodet, den tålte ikke frost og blåst. Nesten årlig måtte det bestilles ny, til stor irritasjon.
− Da fant jeg chassis’en til en gammel dvd-spiller, bøyde metallet rundt parabolhodet og skrudde det fast. Nå har det stått der i årevis, og jeg kan glede meg over å ha gjort noe som ikke var gagnlig lenger, til noe nyttig.
Hans Charles og Evy har fire barn. Flokken med barnebarn vokser, i dag er de fem.
− Også ungene våre vokste opp i en problemløsningskultur, og har tatt det med seg inn i voksenlivet. De leter etter løsninger. Alle ungene mine kan bruke loddebolt, smiler han.
Av de fire barna er bare en som er bosatt i bygda, de andre har ferieboliger og kommer til hjembygda så ofte de kan, gjerne hele sommeren. Da samles de i heimhusan, og matfatet inneholder gjerne sjølfisket, sjølrøkt, sjøldyrket – og plukket. Einer sankes, og det røykes makrell under pipehatten i grillhuset. Kaldrøyking løses med en selvlaget røykkasse oppe på pipa. Veden kommer selvsagt fra egen skog, kjørt gjennom en godt reparert vedmaskin.
En annen kjær interesse er ombygging av motorsykler. Også der kommer kreativ problemløsning til heder og verdighet. For eksempel da en gammel Harley skulle utstyres med digital kjørekomputer som skulle bygges inn i panelet. Hans lette på nettet etter en «holder» som passet, det var ingen enkel sak. Da falt øynene på en gammel statoilkopp. De første kom med to lag stål, og det innerste laget viste seg å ha perfekte mål. I motorsykkelkretser fikk han mange spørsmål om akkurat denne detaljen, og forbauselsen var stor at en gammel statoilkopp var svaret.
Representerer dagens gjenbrukere begynnelsen på noe? En bevegelse. En ny og grønnere måte å leve på, der vi ser mulighetene rundt oss. En annen slags rikdom. Foto: Max Emanuelson
Hans tar gjerne fram humoristen i seg når han leker seg med ting og tang. Det har resultert i morsomme installasjoner langs en skogssti på eiendommen, et «hypnosehjul for traumatiserte elgkalver», for eksempel, laget av et lastebilratt, en buksebar fra Jack&Jones, og et kafèbord. Eller et urinal oppe i et tre, til bruk «kun for de høye herrer».
− Hvorfor ikke. Jeg humrer mye i prosessen, og tror jeg bidrar med litt latter for de som vandrer langs stien også.
Kanskje representerer Hans Charles «den siste idioten», som han leende omtaler seg selv. Slutten på noe, en utdøende rase, mennesker med imponerende mot og kompetanse til å ta fatt på prosjekter de fleste må la ligge. Eller representerer han begynnelsen på noe? En bevegelse. En ny og grønnere måte å leve på, der vi ser mulighetene rundt oss. En annen slags rikdom.
Han tar kaffekoppen med seg ut. Setter seg på den nybygde verandaen i ly for sørvesten, og gleder seg over hvor fort dekket ble tørt etter siste regnskyll.
− Vi kan vel si det sånn at min kritiske røst, altså kona, var noe skeptisk da jeg sa ja til å ta imot et demontert helikopterdekk fra hurtigruta. «Det kjæm nok til nytte», sa jeg, og nå har den kritiske røsten stilnet, ler Hans.
Maken til gjenbruk, eller viderebruk som han foretrekker å kalle det, finnes knapt.
− Hurtigtørkende verandadekke, det liker vi her nord.
Foto: Max Emanuelson
Foto: Max Emanuelson
Foto: Max Emanuelson
