Ildsjelen Bjørn Erik og Korgen IL
Tekst: Ord i Vind
Foto: Nadia Norskott
Velger du Coop, velger du også å støtte mer enn 100 lokale idrettslag og foreninger i Nordland fylke.
Gjennom å være aktive og til stede skal vi i Coop Nordland bidra til utvikling av nordnorske lokalsamfunn. Vi er opptatt av å være en solid samarbeidspartner gjennom å støtte møteplasser som skaper aktivitet og styrker lokal identitet og tilhørighet.
Da Bjørn Erik ble nominert til en ildsjelpris i 2016, var hans første tanke at det er jo altfor tidlig.
Men Vesterfjellmedaljen ble utdelt, og det må også nevnes at nominasjonen kom fra et ungdomsråd. Det var ekstra stas. Med utmerkelsen fulgte en detaljert oversikt over alle verv Bjørn Erik hadde hatt i sin tid som bidragsyter innenfor frivillighet. Allerede som 16-åring var han hjelpetrener for et småguttelag, og siden ha har det knapt vært opphold i rekken av oppgaver og verv med hans navn bakom. Fra 1985 spilte han selv på a-laget.
Gi for å få
− Jeg var ikke så gammel da jeg skjønte at det er et helt apparat som skal til for å holde et fotballag gående. Noen hadde vært der for meg også, som trenere, oppmenn, kioskpersonell eller styremedlemmer. Så da tenkte jeg at jeg får bidra med det jeg kan, slik at andre kan få samme mulighet som jeg fikk.
I en årrekke var han leder for fotballgruppa. Og Bjørn Erik har ikke vært redd for å tenke nye tanker. Som å endre de ukentlige seriekampene for de minste, som innebar utrolig mye kjøring for både barn og foreldre, til månedlige miniturneringer.
− Det var utrolig givende å sette seg på tribunen, og se resultatet av det man har jobbet mot. Det var barn overalt. Å få spille turnering, gå i kiosken, få pølse eller brus, det gav mye mer enn enkeltkamper. Én sånn miniturnering, å få se hvor happy så mange blir for det lille du bidrar med, det er helt fantastisk. Den betaler all jobben du gjør på et år.
“Jeg tenkte tidlig at jeg måtte bidra til at andre fikk samme mulighet som jeg engang fikk.”
– Jeg tenkte tidlig at jeg måtte bidra til at andre fikk samme mulighet som jeg engang fikk, sier Bjørn Erik Dambråten (57), ildsjel og fotballentusiast.
Engasjert pappa
Som unge bodde han 3-400 meter fra fotballbanen. Så mye annet ble ikke gjort.
− Jeg praktisk talt bodde på banen, smiler han. Det er gode minner.
Dagen kom da han stiftet egen familie, plutselig var det flere enn seg selv å ta hensyn til.
− Fra da var det råd hver eneste sesong. Hvor mye kunne jeg bidra med? Hvor mye kunne jeg være borte? Det ble nok mye innimellom, men familien har alltid sagt at jeg må fortsette og bidra til idretten i bygda.
Barna har spilt fotball og håndball. Å være fotballtrener var en større selvfølge enn å bidra til håndball, han innrømmer det. Men likevel, da laget til datteren stod uten leder, trødde pappa til. Først i to år, så i to år til.
− Alt annet var på plass. Da var det ikke leder det skulle stå på.
“Det er artig å se hvordan det lille en bidrar med, kan gjøre en forskjell.”
Drømmen om ny hall
Bjørn Erik engasjerer seg sterkt for ny idrettshall.
− Den har vi ventet på i 40 å.
Denne gangen har han trua. Det har folkemøter, og møter med ungdommer. Gjengangeren er at idrettshall er noe lokalsamfunnet trenger. Han håper ny hall vil bidra til å tenke utenfor idrettsboksen.
− Hadde vi fått en flerbrukshall, hadde det vært gull verdt for alle som driver med noe annet enn tradisjonell idrett.
I dag er det så mye annet som er viktig. Data, mobil, treningsrom til foreldre som venter.
En hall blir som en vannpost, mener han. Alle må innom å få vann i løpet av dagen. Alle må innom med både idrett og andre ting som kan legges der. Kanskje kan de unge møtes der, i stedet for å spise godteri på butikken
Om frivillighet har vært givende?
− Ja, ekstremt. Ellers hadde jeg ikke holdt på. Det er artig å se hvordan det lille man bidrar med kan gjøre en forskjell.
Helt på tampen har han en bønn til foreldre:
– Ta med barna på årsmøte. Ufarliggjør dugnad.
