Coop Nordland

Vi åpner ny Prix i Sulis!

Den 4. april åpner vi ny Prixbutikk i Sulis. Dette er en stor dag for oss - for det var nettopp i Sulis det hele startet. Les om hvordan den første kooperative butikken ble startet av gruvearbeiderne som ikke hadde det så lett. Tekst av Rune Nilsen.

Image

 

SLAVENE SOM GJORDE OPPRØR

-SAMVIRKELAGET SOM KAMPVÅPEN

 

Sulitjelma 1894:

Den giftige svoveldampen henger lavt over  gruvesamfunnet. Sorte, bladløse trær står i stram givakt som en æresprosesjon i en begravelse. En epoke går mot slutten, selv om verken arbeidere eller gruveledelse er klar over det. Skjønt, den første frykten har begynt å krype inn via aviser og telegrammer. Det rapporteres om gruvestreiker i Amerika, om kvinner som plutselig har fått stemmerett i New Zealand. Noe er i ferd med å skje, men fortsatt har svenske Sulitelma Aktiebolags Gruber full kontroll. Sulitjelma er en stat i staten, med eget politi, symfoniorkester, sykehus og elektrisk lys. Dette er Lapplands Helvete – stedet hvor noen er født til å herske, andre til å slave.

 

1800-tallet hadde feid over Norge med en flodbølge av endringer og fremskritt. Landet ble overlevert som krigsbytte fra Danmark til Sverige da oppgjørets time kom i etterkant av Napoleonskrigene. Men i 1814 kom 112 menn til Eidsvoll og brukte seks uker på å snekre sammen en grunnlov. 17. mai ble dokumentet undertegnet, og Christian Frederik ble valgt til konge. Selvstendigheten varte ikke lenge, for svenskene gikk til angrep. Etter en kort krig gikk Norge i union med Sverige. Den svenske Karl 13. ble valgt til norsk konge.

 

Fra 1814 til 1880 hadde Norge den raskeste veksten i folketallet i hele Europa, dette til tross for en stor utvandring til Amerika. I likhet med England kom den industrielle revolusjonen rullende. Bare i perioden 1850-1875 økte antallet sysselsatte i industrien fra 12.000 til 45.000. Dampsager og høvlerier var sentrale byggesteiner i det nye reisverket. Det samme gjaldt tekstilfabrikkene og mekaniske verksteder som dukket opp over hele landet.

 

Også landbruket gikk gjennom en total omveltning. En utløsende faktor var at Norge, på linje med resten av Europa, ble oversvømt av billig korn fra Amerika på 1870-tallet. Noe måtte gjøres, og i løpet av kort tid ble norsk landbruk vridd over mot melkeproduksjon med kjøtt som biinntekt. Samtidig overtok hesten og mekanisert utstyr for ren muskelkraft. Bøndene stiftet bekjentskap med slåmaskin, plog, harv, hesterive, potetopptaker og hesjetråd av jern. For de av bøndene som hadde skog, var tømmer en kjærkommen ekstrainntekt. Etter at trelastnæringen hadde ligget nede for telling på grunn av knallharde toll- og handelsbarrierer i etterkant av Napoleonskrigene, fikk næringen større spillerom etter 1840. I 1870 sto trelastnæringen for godt og vel halvparten av eksportinntektene til Norge.
 

Image

 

Men fanget da ikke Norge opp samvirketankene fra England og Europa? Jo, absolutt. Men de gikk på mange av de samme smellene som sine europeiske brødre og søstre. Allerede på 1850-tallet etablerte Marcus Thrane den første arbeiderbevegelsen. Hans arbeiderforeninger hadde sitt eget organ – Arbeiderforeningens Blad – som var et varmt talerør for samvirketiltak av ulik art. Dette førte igjen til at det på 1850-tallet ble stiftet samkjøpslag på forskjellige steder i landet, blant annet Horten og Larvik. I disse foreningene kjøpte medlemmene varene sammen og delte dem mellom seg, noe som gjorde at prisene ble lavere enn om de skulle ha handlet hver for seg.

 

Parallelt med dette kom det andre sosialt engasjerte personer på banen, som Ole Vig og Eilert Sundt. De var også varme tilhengere av samvirketanken som et verktøy for å bedre forholdene for småfolk. Men alle disse forsøk førte ikke frem. Thrane-bevegelsen ble slått ned og lederne fengslet. Norge som samfunn var ikke modent for radikale endringer. Vi hadde ingen industriarbeiderklasse å snakke om. I 1850 var det rundt 12.700 industriarbeidere i Norge, fordelt på nærmere 3.000 bedrifter. I store deler av landet var det naturalhusholdet som gjaldt, hvilket betød at folk kjøpte og solgte svært lite.

 

Da handelen begynte å ta seg opp, var det lovverket som regulerte hvem som fikk sjansen. I utgangspunktet var det kun by- og kjøpstadsborgere som fikk slike privilegier. Disse trengte også en kongelig bevilling. Først da det ble gjort en revisjon av lovverket i 1868 og 1873 ble det fritt frem for enkeltpersoner og lag å starte forretninger ute på bygdene.
 

Image

 

Pioneren som virkelig banet vei for samvirketanken, var Jacob Neuman Mohn. Han hadde studert hva folk hadde fått til i Rochdale og England. Et resultat av dette var Christiania Husholdningsforening som ble stiftet i 1865. Etter 1869 spredte forbrukersamvirkene seg raskt ut over landet. Søren Jaabæk var mannen som i 1865 startet en bondevennforening i Mandal. Fire år senere oppfordret han de om lag 200 bondevennforeningene om å gå inn for samvirketanken. Motivet for bondevennforeningene var utjevning av klasseskillene gjennom full frihet for alle. Et av slagordene var: Fri handel!

 

I Nordland skulle det ta tid før sam-virketanken fikk fotfeste. Lange avstander, dårlige kommunikasjoner og et mektig handelsaristokrati var de fremste bremsene.  I 1875 fantes det to foreninger: Saltdalen forbrukerforening og en forening i Lødingen. I 1905 var det sju foreninger i fylket og ved begynnelse av 1920-årene hadde Nordland 31 foreninger og 19 innkjøpslag.

 

Det aller første tegnet til et forbruker-samvirke i hele Nordland, var nevnte Saltdalens forbruksforening. Den ble stiftet på Rognan i 1874. Dette var et ansvarlig andelsselskap med variabel kapital og drev landhandel med vanlige forbruksvarer. Laget hadde egne lokaler på Rognan. I 1895 hadde laget 110 medlemmer og en omsetning på 50.000 kroner, noe som tilsvarer i underkant av fire millioner kroner i dag. Men også her ble suksessen kortvarig. Laget gikk konkurs i 1899, med et underskudd på 90.000 kroner, hele seks millioner kroner i dagens verdi. Dette førte til at andelshaverne fikk store økonomiske forpliktelser. Gjelden ble drevet inn med hard hånd. Ideen om et forbrukersamvirke fikk en alvorlig knekk.

 

En sentral forutsetning for forbruker-samvirkets fremvekst, var industriens behov for mat. Det fantes en rekke stein- og malmbrudd i Salten. Øverst  tronet kobberverket i Sulitjelma. Og her hadde det for alvor begynt å ulme etter år med slavedrift.

 

De ansatte var fullstendig prisgitt gruveselskapet. Folk jobbet år ut og år inn, kun for å se at gjelden til selskapets butikk økte og økte. All handel foregikk på bok. Det var ikke rent få som opplevde at de – etter å ha ventet i timevis på å bli ekspedert – fikk beskjed av handelsbetjenten om at det allerede var levert ut for mange varer. Dermed ble det ny venting for å få en samtale med bestyreren. Hvis han var av samme oppfatning, ble det opp til stigeren, altså arbeidslederen i sluskens gruve, å avgjøre om kunden hadde dekning for å kjøpe flere varer. Var svaret nei, måtte den arme arbeideren vende tilbake til familien med tom ryggsekk. Stigerne visste å bruke den makten de hadde. Følgende replikk fra en stiger til en slusk sier alt om maktforholdet i Sulitjelma på denne tiden:

 – Husk at det er jeg som avgjør om du skal få rosiner i suppa!
 

Image

 

Gruveselskapets butikk fungerte i praksis som økonomiske håndjern, som gjorde det umulig for folk å dra fra Sulitjelma, selv om de aldri så gjerne ville. Det var ikke uvanlig at gruvearbeiderne hadde en gjeld på 500 kroner på butikken, mer enn et halvt års lønn. Etter år med slike slaveforhold begynte det å ulme. Omreisende agitatorer fra arbeiderbevegelsen, flere av dem kvinner, bidro til et voksende sinne.

 

På det verste var ydmykelsen total. Hvis en arbeider ble skadd, måtte familien flytte ut av selskapets bolig. Det samme hvis arbeideren døde i en ulykke, hvilket ikke var uvanlig. Lønna ble hele tiden presset ned, og arbeiderne opplevde at de måtte kjøpe eget utstyr. De måtte til og med betale for karbiden de brukte for å skaffe lys i gruvelyktene. Men det er grenser for hvor langt du kan strekke strikken. Den røk da gruveledelsen forlangte at arbeiderne måtte gå med nummererte merker, slik at man visste hvem som var hvor. Disse ble umiddelbart definert som slavemerker, og opprøret var et faktum.

 

Det er søndag 13. januar 1907. Kirkeklokkene har kimet inn til gudstjeneste for ledelse og borgerskap, som er uvitende om hva som er i gjære. Kvinner og menn legger ned arbeidet og vandrer ned mot isen på Langvatnet. Stedet var ikke tilfeldig valgt. Det var forbudt å ha møter på selskapets grunn, men det var ingen som eide vannet – og isen. Dagen er levende beskrevet av forfatteren Dag Skogheim:

 

Det knirket i tusener av skritt på is og snø. Arbeiderne i hver eneste gruve hadde forlatt standere og synker, kastet lastebrett og hakker. I svarte, buktende remser kom folk nedover fjellsidene for å samles på isen. Her var kokker og skeidersker, lempere, sjakthuggere, smeder og reparatører. Det skaptes en fantastisk scene med fjellene til vegger og himmelen til tak.

 

Det hele ble etter hvert bivånet av borgerskapet og gruveselskapets ledelse. De hadde fått varsel om hva som skjedde og strømmet ut av kirken. Og det var der, på kirkebakken, denne vintersøndagen, at de historiske ordene kom fra presten som stirret lamslått på folkemassene ute på isen:

– I dag faller Sulis!

 

Opprøret var et faktum. En rekke fagforeninger ble stiftet, og man fikk forhandlet frem tariffavtaler med gruveselskapet. For første gang vandret det et tog gjennom Sulitjelma 1. mai dette året. Hovedtaleren var ingen ringere enn unge Martin Tranmæl. Men så ville arbeiderne skape sin egen kooperative butikk. Og da ble det bråk – igjen. Gruveselskapet blånektet å gi fagbevegelsen en tomt hvor de kunne etablere butikk.

 

Det var en gigant arbeiderne sloss mot. I 1907 hadde bedriften hele 1.700 ansatte og en årsproduksjon på 115.000 tonn kis og kobbermalm. Samme år betalte bedriften ut hele 1,6 millioner kroner i lønn, noe som til-svarer et lønnsbudsjett i dag på 103 millioner kroner. Det sier også mye om det svenske selskapets fortjeneste.

 

Konsekvensen av bedriftens steile holdning ble at arbeiderne etablerte sin egen butikk, helt nede ved Finneid. Det førte til en svært strabasiøs frakt av varene opp til Sulitjelma, men arbeiderne nektet å gi opp. Denne eta-bleringen skapte en smule panikk for selskapets egen butikk. Det første mottrekket var at en betjent fra butikken ble sendt rundt med kassereren når denne skulle betale ut lønningene. Betjenten prøvde etter beste evne å lokke folk tilbake, blant annet ved å fortelle at nå var margarinen gått ned fra 1,45 kroner per kilo til 1,15 per kilo. Han ble møtt med latter og hån. Arbeiderne var overbeviste om at samvirket ga dem billigere varer og på sikt et aldri så lite utbytte.

 

Det første året gikk det bra for butikken på Finneid. Det endte med et overskudd på 3.000 kroner – noe som tilsvarer 190.000 kroner i dagens verdi. Alt virket rosenrødt, men da år nummer to så vidt gikk i balanse, kom uroen krypende. Bestyreren kunne imidlertid berolige medlemmene med at dette utelukkende skyldtes innkjøp av et stort varelager som ville gi ekstra stor fortjeneste neste år. Sjokket var desto større da år tre endte med et underskudd på 3.000 kroner. Generalforsamlingen ble en gedigen huskestue, og nå kom også medlemmene på at bestyreren tross alt hadde en fortid som betjent på gruveselskapets butikk. Følelsene tok overhånd og bestyreren ble sparket der og da. Styret i samvirkelaget tvang ham til å gi fra seg nøklene til butikken, og det var en rasende bestyrer som forlot generalforsamlingen med knyttede never:

– Dette skal dere få angre, var sluttreplikken hans.

Image

 

Nå satt samvirkelaget med et akutt problem. Hvordan skulle de få pengene tilbake. Gruvearbeideren Anton Rodahl har skrevet ned sin egen opplevelse av den dramatiske situasjonen:

Jeg arbeidet den gang på Jakobsbakken, og den kvelden oppropet ble behandlet i min forening, glemmer jeg aldri. En stor og velbrukt sluskehatt ble satt midt på bordet, og folk gikk frem etter tur og tømte det de hadde av penger opp i hatten. Ingen visste vel med sikkerhet hvor mye de ga. For de ga alt.

 

Men mirakelet skjedde. Arbeiderne klarte å få inn nok penger til å redde samvirkelaget. Noen år senere kom det endelige vendepunktet. Da besøkte arbeidsminister Andreas Tostrup Urbye Sulitjelma for å studere gruvedriften nærmere. Han fikk følge av den lokale Arbeiderparti-politikeren, snekkeren og bygningsmannen Petter O. Eriksen. En dag, da de satte oppe på fjellet og skuet ut over Sulitjelma, uttalte arbeidsminister Tostrup Urbye:

– Det er sannelig vakkert her i villmarken.

– Ja, svarte Eriksen, men selskapet har enerett til alle herligheter, og det føler vi som en knebling. Om vi bare kunne fått bygd en kooperativ forretning her i Sulis, ville det ha betydd mye for oss rent økonomisk. Men overalt møter vi dette med eneretten.

– Men dette er da helt feil, svarte Tostrup Urbye.

Han slo fast at selskapet hadde enerett på bryting av malm og transport, men ikke noe annet.

– Her kan dere bygge så mange forretningsgårder dere vil. Men sett endelig ikke husene slik at de kommer i veien for malmtransporten.

– Denne uttalelsen må jeg få skriftlig, repliserte Eriksen.

Og det fikk han.

 

Endelig kunne arbeiderne opprette sin egen butikk, i Sulis. Her var markedet så stort at det etter hvert også ble åpnet en filial på Jakobsbakken. Med en så stor kundemasse fikk også samvirkelaget en direkte innvirkning på utviklingen hos bøndene som produserte mye av det butikkene trengte. Dette førte igjen til at bøndene selv endte opp med dårligere kosthold.

Forfatteren Amund Helland beskriver det slik i et kapittel i boken Norges land og folk: Levemåten blant bøndene i den senere tid er blivet ringere, det meste av hva der kan avhendes av kjød, smør og æg, gaar hovedsaagelig til Sulitjelma kobberværk. Separator- og blaamelk findes overalt, medens rømmekolle om sommeren er forsvundet. En mengde kjød selges til Sulitjelma kobberværk.

 

Hvor viktig en kooperativ butikk var, kom klart til syne da første verdenskrig førte til både varemangel og høyere priser. Der de private butikkene skrudde opp prisene, nektet de kooperative butikkene å gjøre det samme. Noe steder satte de sågar ned prisen for å hjelpe folk. I et innlegg i avisen Nordland Social Demokrat 9.  september 1914, sto det følgende:

Men i et tilfelde som vi nu har opplevet en tid har den (koop’n) vist seg å være helt uerstattelig. De opskrudde aagerpriser som på mange andre steder under denne tid har paagaaet, har vi hovedsaglig været forskaanet fra…

Dette var en referanse til butikken i Sulitjelma. De holdt prisene nede, selv om verksbutikken satte opp sine. Til slutt måtte verksbutikken, visstnok etter beskjed fra gruvedirektøren, sette ned prisene igjen.

 

Sulitjelma ble en milepæl for forbrukersamvirket. Her så man plutselig hvordan den sosiale ideologien slo ut i praksis. Dette ble også lagt merke til av folk rundt omkring, som plutselig innså at den kooperative tankegangen kanskje hadde noe for seg.

 

Et dykk ned i gamle styreprotokoller gir også en presist bilde av tidsånden i Norge på denne tiden. I et styremøte 1. august 1915 ble det etter henstilling fra Losjen vedtatt ikke å selge konfekt med alkoholinnhold, samt å pålegge betjeningen at det ikke ble solgt hårvann med sprit til drikkfeldige personer. Litt senere ble det, etter nok en henvendelse fra Losjen, innført en langt strengere kontroll med salget av gjær. Formodentlig var det hjemmebrenningen man fryktet.

At Samvirkelaget i Sulitjelma var viktig, viser også et vedtak fra 12. mai 1932. Da var det kommet en anmodning fra ordføreren i Fauske om ikke selskapet kunne betale forskudd på neste års skatt. Vedtak: Selskapet forskutterer kommunen 1.000 kroner.

 

En historie som kom til å gå land og strand rundt, utspant seg i 1939 og er beskrevet i heftet Et gruvefolk i samvirke – Sulitjelma Samvirkelag gjennom 50 år, ført i pennen av  Christoffer Røhne. Der finner vi følgende:

I styremøte 6. mai 1939 behandles som første sak: ”Da en av Selskapets heste var slagtet, drøftet man spørsmålet om kjøp av ny hest”. Beslutning: Bestyreren og formannen formyndiges til å kjøpe en feilfri hest. Ennvidere å få spørsmålet om kjøp av bil utredet til neste møte”.

 

Bak dette lakoniske vedtaket ligger det en smått utrolig historie. Som forfatter Røhne skriver:

Det tragiske var at en av alkohol noe omtåket slakter en tidlig morgen ganske enkelt hadde tatt feil og slaktet Selskapets nyinnkjøpte unghest istedenfor å besørge gamle ”Bruna” over til de evige jaktmarker slik han hadde

 

fått beskjed om å gjøre. Da bestyrer Bogen hin skjebnesvangre morgen stakk innom stallen en tur, fikk han til sin store forbauselse se at gamle ”Bruna” fremdeles sto i spilltauet sitt tilfreds gumlende høy, mens det ved nærmere undersøkelse viste seg at unghesten lå flådd og ferdig til å parteres borte i slakteriet.

 

Samtidig møtte også samvirket motstand, som på Fauske, hvor handelsstanden gjorde alt de kunne for å stanse etableringen av samvirkelaget. I mars 1912, noen få måneder før Fauske Samvirkelag åpner, kunne man lese følgende i et avisinnlegg i avisen Saltværingen:

Naar nu de kooperative ikke sælger billigere, trots det at de ved sine statutter har garderet sig mot ethvert tap, og trots det at disse forretningene også er favorisert paa mange maater, som f.eks, ved beskatning, saa er dette et godt bevis for at der hvor det private initiativ ikke er med, der gaar det mindre godt.

På spørsmålet om hvilken nytte en kooperativ forretning gjør, konkluderte artikkelforfatteren:

Omtrent null, og kanskje litt under dette tall.

Det endelige gjennombruddet for forbrukersamvirket skjedde rett før og under første verdenskrig. Det skyldtes blant annet kraftig prisstigning og vareknapphet. Folk skjønte at det lønnet seg å stå sammen. Samtidig var det stadig flere som fikk penger å rutte med. Enten i form av inntekter de fikk ved å selge fisk, kjøtt, egg og melk til industribedriftene, eller i form av at fiskere og bønder hadde deltidsjobber i gruver og steinbrudd. Og med pengene økte etterspørselen etter kolonialvarer.

 

I Bodø åpnet Bodø Kooperative Handel dørene torsdag 6. juli 1916 i redaktør Hellands gård, Storgaten 15. Etter å ha vært i byen for å holde et foredrag, skrev daværende formann i Norges Kooperative Landsforening, Andreas Juell, følgende:

Byen byr på gode betingelser, så utsiktene er de beste.

NKL, som var en landsomfattende sammenslutning av samvirkelag, ble stiftet 27. juni 1906 av representanter for en rekke kooporative foreninger.

 

Ved starten ble Bodø Kooperative Handel tatt opp i NKL med 75 medlemmer. Det første året hadde butikken en omsetning på 47.399 kroner og et overskudd på 3.388 kroner. 1,5 millioner kroner og 105.000 kroner i dagens verdi.

 

De første årene preges av nøktern drift og konsolidering. Men det skjer viktige ting. I 1920 kjøper NKL en tomt i havna i Bodø og åpner eget lager der. I 1925 ble Ingvald Sand ansatt som bestyrer, og dette markerte et skifte i forretningens liv. Under feiringen av 40-årsjubileet – i 1956 – kom rektor J. Bakke med følgende oppsummering i sin tale:

Dette bestyrerskiftet må i lagets historie registreres som et stort vendepunkt og en gledelig bedring.

 

Sand var mannen som ledet Bodø Kooperative Handel inn i den moderne tiden. Det er under hans regime at man skifter navn til Bodø Samvirkelag og skaffer seg sin egen bygård, tegnet av det  nye arkitektkontoret som NKL etablerer i byen. Det tok lang tid før man fikk alt på plass, men 29 februar i 1932 er endelig alt klart. Byggesummen var kalkulert til 145.000 kroner – drøye fem millioner kroner i dagens verdi. Huset ble innviet i siste halvdel av 1933.

 

Handelen og omsetningen øker gradvis, og i 1936 kan man gjøre opp regnskapet med et overskudd på 2.964 kroner (103.000 kroner i dag)  av en omsetning på 56.610,27 kroner (1,9 millioner kroner i dag). Dette markerte også en viktig milepæl i kraft av at man kunne betale ut utbytte til medlemmene. En historisk begivenhet.

 

Fortsatt var det slik at enkeltpersoner hadde meget sterke bånd til kooperasjonen. Da Annæus Larsen gikk bort i 1936, testamenterte han sin etterlatte formue til samvirkelaget. På bakgrunn av dette besluttet styret å bekoste hans begravelse, noe som var en sjelden foreteelse. Det sa alt om hvilken posisjon Larsen hadde hatt. Larsen nevnte i sitt testamente at Samvirkelaget skulle ha alle penger samt 116 premieobligasjoner. Rørig gods, herunder en gull 20-krone, gikk til bestyrer Sand. Bestyrer Lekanger ved NKL-lageret fikk en spaserstokk med sølvhåndtak.

 

En annen viktig milepæl er at det innføres stemmerett for kvinner på årsmøtene. I 1936 ser Margarinfabrikken dagens lys. To år senere dukket det opp spørsmål om ikke Bodø Samvirkelag burde etablere noen filialer rundt om i byen, men saken kom aldri til realitetsbehandling.

 

Hvordan utviklingen ville ha gått videre, er det ingen som vet. Den ble nemlig avbrutt av en voldelig stormsky som veltet inn fra det sentrale Europa. Det hele kulminerte rundt klokken seks om ettermiddagen, mandag 27. mai 1940. Denne varme, klare vårkvelden kunne man mot sør se rundt 30 tyske bombefly nærme seg Bodø.